Tradisjon og innovasjon kan gå hånd i hånd
17. nov. 2026 - Charles Aas, administrerende direktør i Norges Råfisklag
Denne saken sto først i bladet Norsk Fiskerinæring, utgave 9 - 2026
Fastsettelse av minstepriser er den opprinnelige og fortsatt en sentral oppgave for Norges Råfisklag. Etter hvert har Råfisklaget fått flere oppgaver og tjenester. Oppgjør gjennom laget og ulike forvaltningsoppgaver er i dag viktige deler av virksomheten.
Opp gjennom årene har det vært mange krevende forhandlinger mellom Råfisklaget og fiskeindustriens organisasjoner. 3. oktober 2016 var en merkedag i denne sammenhengen. Da ble den dynamiske prismodellen for torsk, som Norges Råfisklag og fiskeindustriens organisasjoner hadde blitt enige om, satt i drift. Senere har også arter som sei, kongekrabbe og hyse fått dynamiske modeller for fastsettelse av minsteprisen.
For dem som ikke kjenner forhistorien til minsteprisene, kommer her en kort historisk gjennomgang. Bakgrunnen for innføringen av minstepriser på fisk hang tett sammen med den vanskelige situasjonen fiskerne opplevde i mellomkrigstiden. På 1920- og 1930-tallet var fiskerne den svakeste parten i markedet. De var avhengige av å selge fersk fangst raskt, mens kjøperne hadde større økonomisk styrke og kontroll over tilvirkning, lagring og eksport. Prisene kunne variere kraftig, og mange fiskere opplevde at de fikk svært dårlig betalt for fangsten sin.
Den økonomiske krisen på 1930-tallet forsterket problemene. Store sesongtopper kombinert med svake markeder førte til prisfall og utrygge inntekter for fiskerne. Dette skapte et sterkt ønske om å organisere omsetningen slik at fiskerne skulle få større innflytelse over prisdannelsen.
Som et svar på dette vedtok Stortinget råfiskloven i 1938. Loven ga fiskernes egne salgslag rett til å organisere førstehåndsomsetningen av fisk og fastsette minstepriser. Hensikten var å sikre fiskerne en rimelig og forsvarlig betaling for fangsten og å flytte noe av markedsmakten fra de kapitalsterke kjøperne til fiskerne selv. Råfiskloven er senere modernisert og ble i 2014 erstattet av fiskesalslagslova.
Minsteprisen var ikke ment å være den faktiske markedsprisen, men et sikkerhetsnett. Kjøperne kunne gjerne betale mer dersom markedet tillot det, men de kunne ikke betale mindre enn den fastsatte minsteprisen. På den måten ble det etablert en bunn i markedet som ga fiskerne trygghet mot urimelig lave priser. I dag, som den gang, er det markedsutviklingen som skal styre minsteprisen.
Opp gjennom årene har det vært en krevende pedagogisk øvelse å forklare fiskerne at minsteprisen ikke bestemmes av deres faktiske kostnader, men av hva markedet og kundene i Europa og resten av verden er villige til å betale.
For Norges Råfisklag fikk råfiskloven stor betydning. Laget ble etablert i kjølvannet av råfiskloven og fikk ansvaret for omsetningen i sitt distrikt. Minsteprissystemet ble en grunnstein i den norske fiskesalgslagsmodellen og har i mer enn 80 år bidratt til stabile og forutsigbare rammevilkår for fiskerne og like konkurransevilkår for fiskeindustrien.
Da Norges Råfisklag og fiskeindustrien innførte dynamiske minstepriser for torsk høsten 2016, markerte det starten på et av de største grepene innen prisdannelsen i norsk hvitfisknæring siden innføringen av minsteprissystemet. Ordningen ble etablert som en forsøksordning fra 3. oktober 2016 etter enighet mellom fiskernes og industriens organisasjoner, og ble av daværende adm. direktør Trygve Myrvang omtalt som en «historisk milepæl». Det må også nevnes at Norges Sildesalgslag startet opp med dynamisk minstepris for NVG-sild høsten 2015 og Surofi med en dynamisk modell for sei i september 2016.
Bakgrunnen var et felles ønske om å modernisere et system som gjennom mange år hadde vært preget av krevende prisdrøftelser. Fastsettelsen av minstepriser var ofte blant de mest omtalte og debatterte hendelsene i fiskerinæringen. Forhandlingene kunne være lange og til tider konfliktfylte, særlig når markedsutviklingen endret seg raskt. Både fiskere og industri opplevde utfordringer når markedene beveget seg raskt opp eller ned samtidig som minsteprisen ble liggende fast. Dette skapte støy og usikkerhet, og førte til gjentatte diskusjoner om hvorvidt prisene gjenspeilte den faktiske markedssituasjonen.
I de tradisjonelle forhandlingene møttes partene gjerne tre ganger i året for å bli enige om minstepriser som skulle gjelde i flere måneder fremover. Når internasjonale markeder, valutakurser, eksportpriser og etterspørsel brått endret seg, kunne avstanden mellom markedspris og minstepris bli krevende. Dette bidro til et høyt konfliktnivå rundt enkelte prisdrøftelser og gjorde det vanskelig å finne løsninger som både ga fiskerne trygghet og industrien nødvendig fleksibilitet.
Charles Aas gir en historisk gjennomgang av de dynamiske ministeprisene.
Representanter for fiskere og fiskekjøpere ble i september 2016 enige om å innføre dynamisk minsterpis, foto Lisbeth Nikolaisen Drotz
Den dynamiske modellen representerte derfor noe nytt, som bidro til å senke konfliktnivået betydelig. Minsteprisen skulle ikke lenger være avhengig av nye forhandlinger hver gang markedet brått beveget seg. Behovet for mekling og langdryge forhandlinger forsvant også. I stedet ble det etablert en beregningsmodell der oppnådde markedspriser og utviklingen i eksportverdiene dannet grunnlaget for automatiske justeringer. På den måten kunne minsteprisen følge markedet både opp og ned, samtidig som fiskernes lovfestede minsteprisvern ble ivaretatt. Modellen partene ble enige om, inneholdt — da som nå — tre komponenter: 80 prosent av gjennomsnittsprisen for fersk torsk de siste 14 dagene, 70 prosent av gjennomsnittsprisen for ombordfryst torsk de siste 14 dagene og 60 prosent av en beregnet eksportindeks for alle torskeprodukter, omregnet til norske kroner. Eksportindeksen ble den gang, og blir fortsatt, beregnet av forskningsinstituttet Nofima.
Hvis alle prosentsatsene hadde vært 100, ville minsteprisen blitt høyere enn gjennomsnittsprisen for fersk torsk. I arbeidet med å finjustere modellen, slik at den dynamiske minsteprisen ikke skulle avvike for mye fra den tidligere fremforhandlede minsteprisen, ble derfor mange ulike prosentsatser testet. For Råfisklaget var det viktig at modellen, når den ble prøvd på historiske data, ikke avvek vesentlig fra den fremforhandlede minsteprisen. For industrien var det viktig at modellen ikke lå vesentlig over den historiske minsteprisen, og absolutt ikke over den historiske gjennomsnittsprisen.
I dag er det betydelig avstand mellom minsteprisen og gjennomsnittsprisen for torsk. I vinter var gjennomsnittsprisen opp mot 30 prosent høyere enn minsteprisen. I 2016 og årene før var avstanden mindre, og det var derfor krevende å justere modellen slik at begge parter kunne enes om den. Gjennom dialog og samarbeid fant partene likevel gode løsninger som fortsatt står seg.
Modellen oppdateres hver 14. dag, men avtalen mellom partene åpner også for ukentlig kjøring dersom markedsforholdene tilsier det. Etter 2016 har både markedsprisen og minsteprisen for torsk økt mye, men under koronapandemien ble modellen også testet i et fallende marked. Da falt minsteprisen betydelig, men konklusjonen var at modellen håndterte situasjonen godt. En modell blir aldri helt perfekt, men denne modellen fungerer, og ingen vil nok tilbake til forhandlingene man hadde før høsten 2016.
Prisdrøftelsene har også vært en viktig arena for å drøfte andre sentrale saker innenfor førstehåndsomsetningen. I fremtiden må partene sørge for å bevare denne gode dialogen.
Artene som ikke er omfattet av dynamiske modeller, har fortsatt tradisjonelle prisforhandlinger. Dette er arter med betydelig lavere volum og sesongvariasjoner som kan være vanskelige å fange opp i en modell. Det kan likevel være fornuftig å undersøke om noen av disse artene også kan omfattes av en modell i fremtiden. Norges Råfisklag samarbeider nå med Surofi for å undersøke om et mer robust datagrunnlag kan etableres ved å slå sammen omsetningsdata fra begge salgslagene. Som nevnt ble torskemodellen innført som en forsøksordning, og en tilsvarende tilnærming bør brukes dersom modeller for nye arter skal prøves ut.
Dynamiske minsteprismodeller har nå vært en del av Råfisklagets og fiskeindustriens verktøykasse i et tiår. Erfaringene viser at ordningen har bidratt til større forutsigbarhet, mindre konflikt rundt prisfastsettelsen og en tettere kobling mellom førstehåndsmarkedet og de internasjonale sjømatmarkedene.
Samtidig har prinsippet som lå til grunn da råfiskloven ble vedtatt i 1938, stått fast: Fiskerne skal sikres en rettmessig andel av verdien av ressursene de høster fra havet. Enkelte vil hevde at fiskerne har fått en for stor andel de siste årene, med de høye førstehåndsprisene på blant annet torsk. Det er ikke tema for diskusjon i denne saken, men det er viktig å påpeke at de høye prisene ikke skyldes minsteprismodellen.
Når vi i høst markerer 10 år med dynamiske minstepriser, er det derfor ikke bare et jubileum for en prismodell. Det er en markering av næringens evne til å finne nye løsninger gjennom samarbeid, og et eksempel på hvordan tradisjon og innovasjon kan gå hånd i hånd til beste for både fiskere, industri og kystsamfunn.
⚠️ Innholdet er blokkert For å se eksternt innhold her, må du godta informasjonskapsler (cookies).
Ønsker du å få mer informasjon fra Norges Råfisklag - meld deg på nyheter og viktige meldinger her.
Vi lager nye nettsider og dine tilbakemeldinger er viktig for at vi skal kunne lage en best mulig opplevelse for alle våre brukere.